«Takk,» sa Leonard og klødde seg i nakken. Hein rensket stemmen igjen. Nå så han litt høytidsstemt ut. Studerte skyene utenfor gitteret. Som om han søkte riktig ramme:
«For å si det på en annen måte Leonard: En gang i fremtiden vil nok mennesker se på røyksignalene mine og flyvebildene dine med helt andre uttrykk i ansiktene enn det de gjør i dag.»
Leonard ristet litt smilende på hodet. Vekslet som vanlig mellom å se på Hein som en belærende skrulling eller som et fremsynt menneske. Lyset fra vinduet lagde skygger i ansiktet hans. Det ga ham dette høvding-utseendet igjen. Men også denne mildheten. Noe måtte ha skjedd siden sist. Kunne han spørre? Selvfølgelig ikke.
Oslo Fengsel, Celle 12, novemberkveld.
|